BARYTONS BØKER

Fyrstikken, som var på vei ned stabbur-trappen, skvatt så voldsomt at han snublet på det nederste trinnet og gjorde mageplask i det våte gresset.
   Da sveipet et skarpt lys over tunet, og en øltung mannsstemme ropte: «Er'e no'n der?»
   Fyrstikken lå stiv av skrekk (...) han våget ikke å røre seg en millimeter. Bare ikke mannen lyste helt nede på bakken!
   Men det gjorde han. I neste øyeblikk ble Fyrstikken truffet av den sterke lyskjeglen og var avslørt.
   «Å er detta for fantestreker?!» brølte mannen. «(...) Å er'e du leiter etter, forresten? Gull, kanskje? Se å pell dæ opp, ellers gjør jæ vaffelrøre a' dæ!»
   Fyrstikken snudde seg rundt på siden og myste motvillig mot det sterke lyset (...) Han likte ikke å lyve, og for en gangs skyld greide han ikke å tenke klart heller, så han plumpet rett ut med det:
   «Jeg - jeg er Fyrsten av De Tre Lykter», pep han. «Og jeg er utsendt av Rettferdigheten for å avsløre Mørket!» Stemmen snørte seg og ble så tynn at den knapt nådde over tunet.
   «For no' sludder! Det æ du som æ avslørt, din valp! Se å (...) pell dæ vekk! Ellers kommer jæ å slår'æ flat som en toøring å veksler'æ i to ett-øringer!»
   Da spratt Fyrstikken opp og sprang (...)
                            *  *  *
«Det begynner å regne!» hvisket Lissi.
   Det hadde vært vrient å få henne opp på ryggen nå som hun bare kunne hoppe med ett bein. Men takket være Lutas muskler og bra samarbeid hadde de klart det. Nå hadde han godt tak under knærne hennes, og Lissi lente seg fram mot ryggen hans og holdt armene rundt ham.
   «Helten min!» hvisket hun, la hodet mot hans og klamret seg fast. I det samme kjente hun noen regndråper til.
   «Klart det!» svarte Luta glad og begynte å gå. Så pøste det ned.
   Det var godt han var sterk, ellers hadde han aldri klart å bære henne så langt. For sikkerhets skyld gikk han bak låven og måtte traske en lang omvei rundt gjørma utenfor møkkakjelleren. Ujevnt var det også, og det ble mer og mer sølete. Men de kunne da tenne lommelykten.
   «Lissi og Luta lurer Lingerud-ligaen!» diktet Luta ...
    (Fra kap. 13, Oppdaget)

Det var i kveld det skulle skje. (...)
   Været var på deres side - ikke en sky var å se på himmelen. Men nervene sto i høyspenn! Lissi sølte poteter og saus i fanget, Luta kolliderte med dørkarmen da de skulle gå ut, og Fyrstikken sa knapt et ord under hele visitten. Zeina Andersson lurte nok fælt på hva det var i veien med medisterkakene. (...)
   Hjemme hos Luta satte Lissi og Fyrs-tikken igjen skoleranslene (...) Luta pakket farens polaroidkamera godt inn i to tette plastposer utenpå hverandre og la det i ranselen sin sammen med nistepakker, saftflasker og lommelykter til dem alle tre. Hengelåsnøkkelen la han i en liten lomme på olabuksene som det var klaff og knapp på. Så syklet de av sted til Magne Holm, fikk på seg redningsvestene og la ut med kanoen.
   Luta satt som vanlig lengst bak og styrepadlet. Men den andre åren var det Lissi som holdt i; de hadde kommet på at hun trengte øvelse før aksjonen i kveld. Hun plasket fælt i begynnelsen, men så gikk det bedre og bedre.
   Fyrstikken satt i midten og passet ranselen. Truten under nesen og rynken mellom øyenbrynene avslørte at litt av hvert foregikk bak pannen hans.
   Kommer Luta til å greie det? Og jeg? Og hva med Lissi? Har vi glemt å tenke på noe? Er det noe som kan gå galt? Ja, uff - dørene! Hengelåsene! Men vi må bare klare det!
   Da de padlet under den andre av broene, passerte et godstog over hodene deres; det skranglet og hvinte og gnisset og skrek, og bøss og barnåler ble virvlet opp fra skinnegangen på broa og dalte ned over riksgrensen. «Det minner om den derre fryktelige natta på tømmertoget!» sa Luta.
   «Sa du no'?» ropte Lissi over skulderen idet den siste vogna rullet inn i Norge.
   «Ikke no' viktig», svarte Luta; han hadde hodet fullt av grublerier, han òg. Himmel og sjøsprøyt og digre, salte dønninger - kommer jeg til å rekke det, tro? tenkte han og kjente at kroppen ikke bare var øm fortsatt - musklene var like spente som rett før han skulle redde et straffespark.
   De rundet Garvernes, gikk i land på Eikodden rett til høyre for det grønne båthuset og dro kanoen godt opp ...
    (Fra kap. 28, Aksjonen)

En elegant, svart bil med masse blankt på rullet sakte gjennom den smale sidegaten. Det var en Alfa Romeo Giulietta Sprint. Rett foran inngangen til La Péntola stoppet den, og passasjerdøren gikk opp. En mann med svart hatt og mørke solbriller kom ut av bilen. Frakkekragen var brettet opp, og under nesen, som var rett og spiss, glinset en svart snurrebart.
    (Fra kap. 1, Kofferten)

I det samme kom han til å snu seg og rette lykten mot dukken ved steinen. Da skvatt han til igjen! Øynene lyste grønt mot ham! Han kunne se forskjellige farger på klærne og pynten også - blått og fiolett og brunt og gulbrunt - men de var temmelig matte; det var bare i øynene det ble reflekser av lommelyktlyset. Grønne reflekser.
   Fyrstikken gikk helt rundt kampe-steinen og lette etter den andre dukken overalt, men den var ikke å se. Det var ikke noen andre steder å gjemme den der inne heller.
   Han la fra seg fotosakene og walkie-talkien på en stødig planke. Så gikk han opp til hjørnet av løa og bøyde seg ned til hullet under veggen.
   «Luta!» sa han, med lav stemme. "Det er bare ei dukke her! Den som lener seg mot den digre steinen.»
   «Hav og himmel - da har de tatt inn den andre! Håper de ikke kommer for å hente den siste mens vi er her ... Du må skynde deg og ta bilder, Fyrstikken!»
    (Fra kap. 6, De grønne øynene)

«Lissi! Det der er ikke en båtmotor!» Luta sa det med lav stemme inn i øret hennes, for nå fylte motorduren hulen. Sikkert hele bukten òg. Hele amfiteateret, så å si. Og Luta visste ikke lenger om det var spenningen eller motorduren som fikk ham til å dirre. (...)
   I neste øyeblikk blandet bruset av skummende vann seg med motorduren, som nå var så sterk at Lissi og Luta ville holde seg for ørene. Så kom en flyvinge til syne i venstre kant av grotte-åpningen. Den vugget svakt et par meter over vannflaten og gled sakte fram i retning av de to mennene. Like etter kunne de to forbløffede detektivene se propellen og de kraftige lyskasterne også mens små bølger begynte å skvulpe mot steiner og strand.
    (Fra kap. 19, En bestemt dame)