De mystiske tøydukkene, INNB.

(Fra kap. 1, Kofferten)
En elegant, svart bil med masse blankt på rullet sakte gjennom den smale sidegaten. Det var en Alfa Romeo Giulietta Sprint. Rett foran inngangen til La Péntola stoppet den, og passasjerdøren gikk opp. En mann med svart hatt og mørke solbriller kom ut av bilen. Frakkekragen var brettet opp, og under nesen, som var rett og spiss, glinset en svart snurrebart.

(Fra kap. 6, De grønne øynene)
I det samme kom han til å snu seg og rette lykten mot dukken ved steinen. Da skvatt han til igjen! Øynene lyste grønt mot ham! Han kunne se forskjellige farger på klærne og pynten også - blått og fiolett og brunt og gulbrunt - men de var temmelig matte; det var bare i øynene det ble reflekser av lommelyktlyset. Grønne reflekser.
  Fyrstikken gikk helt rundt kampesteinen og lette etter den andre dukken overalt, men den var ikke å se. Det var ikke noen andre steder å gjemme den der inne heller.
  Han  la  fra  seg  fotosakene  og  walkie-talkien  på  en  stødig

  «Hav og himmel - da har de tatt inn den andre! Håper de ikke kommer for å hente den siste mens vi er her ... Du må skynde deg og ta bilder, Fyrstikken!»

(Fra kap. 19, En bestemt dame)
«Lissi! Det der er ikke en båtmotor!» (...) nå fylte motorduren hulen. Sikkert hele bukten òg. Hele amfiteateret, så å si. Og Luta visste ikke lenger om det var spenningen eller motorduren som fikk ham til å dirre. (...)
   I neste øyeblikk blandet bruset av skummende vann seg med motorduren, som nå var så sterk at Lissi og Luta ville holde seg for ørene. Så kom en flyvinge til syne i venstre kant av grotte-åpningen. Den vugget svakt et par meter over vannflaten og gled sakte fram i retning av de to mennene. Like etter kunne de to forbløffede detektivene se propellen og de kraftige lyskasterne også mens små bølger begynte å skvulpe mot steiner og strand.