KRIG OG FRED

Av Petrus Jensen

«Du har flyktet fra et land i krig. Ditt største ønske er fred. Og så kommer du hit og skaper krig!»

For en tid siden hadde jeg stor lyst til å si akkurat dette til en jeg kjenner - la meg kalle vedkommende A. Basert på egen frykt og følelser hadde A blåst opp og forvrengt noe en landsmann, som jeg her kaller B, hadde sagt, og spredd dette videre til andre. B hadde ment det vel, som et ærlig råd og en god formaning, men spontanitet og iver gjorde at det som ble sagt, ikke ble formulert så gjennomtenkt, og A ble redd.

På den annen side var heller ikke A's ryktespredning gjennomtenkt, og den fikk svært uheldige konsekvenser. For det første førte den til utfrysning og mobbing av B's familiemedlemmer. For det andre fikk A med seg flere personer på spesifikke klager og krav mot visse myndigheter, basert på den fryktbaserte virkelighetsoppfatningen. Disse andre hadde ikke vært til stede da det som var blitt sagt, ble sagt; de hadde kun A's versjon å støtte seg til, men ga likevel sin tilslutning uten å sjekke med den andre parten. Altså ingen kildekritikk. Dette endte helt oppe på toppledernivå, etter først å ha skapt en rekke problemer, en stor dose fortvilelse og et betydelig tap av tid og krefter for personer lenger ned i rekkene. Tid og krefter som skulle vært brukt til å hjelpe nettopp disse som flyktet fra et land i krig.

Og er det ikke nettopp slik krig oppstår? For å pynte på det kalles det ofte «internasjonale konflikter». De samme grunnmekanismene ligger bak både små og store konflikter - noen av dem er misforståelser, feiltolkninger og virkelighetsforvrengning basert på frykt, følelser og stolthet.

For omtrent et år siden startet en kjent statsleder en «militær spesialoperasjon» i et naboland. En kompetent analytiker uttalte seg i media om denne statslederens bakgrunn: Om jeg husker korrekt, var han oppvokst med en spesifikk frykt for nazister og med en fastgrodd myte om at nabolandet var ledet og dominert av slike. Ser du parallellen? Krig i liten og stor skala.

La oss spørre oss selv: Skaper jeg krig eller fred? Forholder jeg meg til sannheten? Eller vrir jeg på den - av egeninteresse, av frykt, av prestisje? Sprer jeg rykter, uten kildekritikk? Er jeg villig til å dementere et rykte og be om unnskyldning hvis jeg forstår at jeg har skadet noen gjennom å spre det, når det viser seg å ikke stemme? Og om jeg er den sårede part: Er jeg villig til å tilgi?

Jeg har ikke lest «Krig og fred» av Lev Tolstoj, men jeg tror jeg kommer til å gjøre det snart. Derimot har jeg for ikke så lenge siden lest «Kjempenes fall» av Ken Follett. En menneskelig så vel som mektig framstilling av hvordan egoisme, prestisje og manipulasjon på høyt nivå førte fram til første verdenskrig, etter ett skudd i Sarajevo.

Med noen bevingede ord om hvordan man blir et fredsredskap, ønsker jeg oss alle en solid dose fred og fordragelighet!

• La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
• La meg bringe forlatelse der urett er begått.
• La meg skape enighet der uenighet rår.
• La meg bringe tro der tvilen rår.
• La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
• La meg bringe lys der mørket ruger.
• La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

(Fra Frans av Assisis bønn)

(Dette bildet av en gammel hustavle fant vi på https://www.skrotnissen.no/)