Kurv
0
kr 0,00
DAGFINNS FORORD
15.03.2024
Dagfinn Johansen på research i Bergen
Av Kristin Garnes
Jeg synes alltid det er interessant å lese forfatterens for- eller etterord i en roman. Der får jeg gjerne vite litt om hva som er tanken bak bokideen, og hvordan han eller hun har gått fram for å få det ønskede resultatet. I tillegg kan jeg bli litt kjent med forfatteren og hvordan denne tenker.
Jeg har derfor lyst til å dele forordet i romanen "Herleik", slik det foreligger pr. nå. Kanskje får du lyst til å lese boka når den kommer ut ... Så altså:
Hva sier forfatteren om sin egen bok?
Bryggen i Bergen
Våpenskjoldet til Det Tyske Kontor
Dagfinn Johansen på Bryggen
(Bildene i innlegget er forfatterens egne, tatt på research-turer til Bergen.)
Middelalderen har alltid fascinert meg. Hvordan var samfunnet organisert? Hvordan var hverdagen? Hvordan var menneskenes indre stemme? Oppsto det forelskelse og kjærlighet, eller var hensikten med et ekteskap kun forplantningen, med kirken som pådriver?
Og: Hvordan ville en kjærlighetsroman kunne bli med middelalderen som bakteppe?
Resultatet av disse funderingene ble en kjærlighetshistorie fra tiden før, under og etter svartedauden, pandemien som brutalt tok livet av over 50 % av den norske befolkning på kort tid. Den overskygget alt, og kullkastet hovedpersonenes enkle og gode levesett til et inferno av dødsangst. Pesten sies å ha kommet til Bjørgvin med en kogge fra England. Jeg ga den en ankomst nær Bryggen.
Det var med ærbødighet jeg prøvde å leve meg inn i denne perioden, ved å skrittgå sentrum i Bergen, plotte gamle kart, lete etter rester av 1300-tallets kirker og bygninger, besøke museer og lese gamle nedtegnelser.
Noe av handlingen la jeg til Bjørgvin, all den tid området fremsto som selve midtpunktet i Norge på den tiden. Gater og bygninger i byen er reelle ut fra gamle kart, men jeg har ikke beskrevet byen nøyaktig. Dagliglivet har jeg derimot prøvd å gjengi omtrent slik jeg tror det kan ha artet seg, etter flere års research i Bergen.
«Det tyske kontor» ble ifølge enkelte kilder ikke opprettet før i 1355, men jeg har tatt meg den frihet å bruke navnet også i begynnelsen av romanen, da det hanseatiske miljøet allerede var stort.
Jeg har altså gjengitt Bjørgvin tilnærmelsesvis slik byen fremsto på 1300-tallet, men Hauglandsdalen, Vågslia og de andre mindre stedene i romanen finner du ikke på noe kart. Allikevel mener jeg at stedene kan representere de mange små bygdesamfunnene fra den tiden; noen gårder og en sentralt plassert kirke. Prosesjonen er også et produkt av min egen fantasi.
Og er ikke nettopp dette en forfatters fortrinn: å påvirke, fantasere, leke og føre leseren inn i en verden som egentlig ikke finnes?
Mars 2024, Dagfinn Johansen