Å male med ord

30.10.2022

Av Petrus Jensen

Oktober kan være overveldende vakker! Jeg er utvilsomt en romantiker når det gjelder kunst, kall meg gjerne nasjonalromantiker også, for jeg har stor sans for Tidemand og Gudes nesten fotografiske malerier av Norges vakre natur og Kittelsens trolske stemninger. Kanskje er det derfor jeg er så glad i å fange naturens skjønnhet med eget kamera. Leke med vinkler og komposisjon, fargespill, lys og skygger, linjer og mønster, dybdefølelse, mystikk ...

Hva har så dette med ord å gjøre? Med tekst? Med bøker? Jo, iblant tenker jeg på at vi kan male med språket. Når jeg skal skildre en scene i en handling, er det ikke uvilkårlig hvilke ord jeg velger. Ord og uttrykksmåter har ulike farger. Ulike stemninger. Noen er nøytrale, mens andre er negativt eller positivt ladet. Omtrent som lys og skygger. Du kan lage kontraster gjennom hvilke ord du setter sammen. Du kan velge ord som gir en følelse av fart, eller av ro. Av glede, eller av fortvilelse. Du maler scenen med ord.

I følgende tekst fra første kapittel i «Festningens hemmelighet» kan du finne noen eksempler.

-----------

Da de kom til toppen av den ujevne gangveien, kunne de se over hustakene i vest. Ytre Drussefjord lå blank og stille, himmelen var som glødende kull etter solnedgangen, og speilbildet i vannet doblet den dramatiske effekten.

«Se, Lissi!» hvisket Luta med ett og pekte den andre veien. Der - rett over toppen av muren ved siden av dem - begynte en stor, ildgul fullmåne å komme til syne.

«Jeg visste den skulle komme i kveld», smilte hun og lente seg et øyeblikk inntil ham. «Jeg så det på Pettersens kalender. Er den ikke flott?»

«Veldig.»

Men mellom de høye murene og de gamle bygningene nedenfor dem var det dyp skygge. Et og annet sted i festningen fantes det en utelampe, men ikke her. Likevel kunne man se at den trekantede, skrånende gårdsplassen der nede var dekket av runde steiner. De var litt større enn knyttnever, halvveis nedgravd i bakken, slik de hadde ligget siden plassen ble anlagt en gang på seksten-syttenhundretallet.

Lissi skakket på hodet og dro fingrene tankefullt gjennom det brunsvarte, bølgete håret. Øynene fulgte måneskiven som krabbet høyere og høyere opp over den gamle muren.

Lutas øyne, derimot, de hang fast ved Lissi. Noe varmt og mykt rørte rundt inni brystkassen hans. Det er som om månelyset stryker henne mykt på kinnet, tenkte han og fikk lyst til å gjøre det samme.

-----------

Fant du noen stemninger? Noen malende ord og uttrykk?