Språket vårt, altså! HJELP!!!

Av Kristin Garnes

Norsk er da så enkelt, tenker vi, men er det egentlig det? Sånn rent bortsett fra alle dialektene, da. Der forstår vi at spesielt utlendinger har problemer. Men er det til å undres over at utlendinger sliter når de skal lære å skrive norsk?

Når vi jobber med et forfattermanus, kommer vi alltid - før eller siden – til spørsmålet om «valgfrie ordformer». Det finnes et utall av ord som kan skrives på minst to måter. Hva vil forfatteren velge?  🤔

Døren/døra ble åpnet av dattera/datteren, men mora/moren klagde/klaget og gned/gnidde handa/hånda/hånden mot/imot arma/armen fordi hun frøs/frøys. Hun ville fyre med bjørk/bjerk som kom fra/ifra nabogården/garden og ble kjørt frem/fram gjennom/igjennom lyngen, over sten/stein og grener/greiner så løvet/lauvet føk/føyk.

Naboen hevet/hevde/heva et øyebryn/øyenbryn og skrek/skreik høyt/høgt da han bare ble/blei tilbudt/tilbydd tjue/tyve kroner for veden …

(Hvis noen skulle lure: Dette er IKKE sitat fra et manus. 🙃)

Å velge ordformer kan høres enkelt ut i teorien: Vi velger det som er naturlig å skrive. Men i praksis? Er vi så konsekvente? Vår erfaring tilsier at de fleste ikke er det. Man bruker én form i en kontekst, en alternativ form i en annen kontekst. Og hvis vi tenker over det: Er vi egentlig sikker på hvilken form vi bruker i dagligtale? Jeg tror vi blander ganske ukritisk, de fleste av oss.

Og når det gjelder manuskripter som skal ende opp som salgbare bøker, skal valgene være konsekvente gjennom hele manuset. Kanskje med unntak for noen karakterer som i dialoger bruker en annen form enn forfatterstemmen … Også hos disse skal valgene være konsekvente.  😱 

Ikke rart vi river oss i håret!  😵‍💫🤪😵‍💫