Framtidsfantasier

09.12.2018

«Hmmm ... Hvis noen hadde sagt til faren din da han var 13 år, Luta, at når han ble voksen, kunne han sitte i stua si og se hva noen gjorde i et annet land ...»
«Hæ? Mener du fjernsyn?»
«Ja - hadde han syns at det var sprøtt, tror du?»

Sitat Fyrstikken og Luta, side 108 i bok nr. 2, Godstyvene.

Mye var veldig annerledes i 1965 enn det er nå. Da Lissi og Luta møtte 'mannen fra den andre siden' en natt ved Rognvann stasjon, sa han noe de syntes var veldig rart. Noe om framtiden - kanskje om vår tid ... Slik gikk det da de fortalte Fyrstikken om den spesielle opplevelsen:

«Hva var det han syklisten sa, sa dere?» Fyr­stik­ken tok en sulten bit av en brødskive med saltpølse. De hadde nettopp krøpet inn i barhytta og pakket opp nistepakkene sine.
   «Først sa han 'takk for sist, begge to'», sa Lissi. Jeg husker at han sa 'begge to', så da må han jo ha vært den samme som både jeg traff for noen uker siden ...»
   «... og som jeg traff», avbrøt Luta og gomlet på en dobbeltskive med brunost og honning. «Han hadde solbriller fordi det var mørkt nå også.»
   «'Mannen fra den andre siden', altså», sa Fyr­stik­ken. Tenketruten hans begynte å ta form.
   «Nemlig!» sa Luta ivrig. «Men han sa noe temmelig tullete, Fyr­stik­ken. At når vi er så gamle som Pet­ter­sen, da har vi hver vår telefon i lomma! Tenk deg de svære lommene, 'a! Tungt blir det òg. Hadde vel vært bedre med ryggsekk?! Og ledningene ... Nei, det der skjønner jeg ikke et blåbær av!»
Fyr­stik­ken skulle til å si noe, men Lissi var først:
   «Det var noe mer også. Han sa at sånn er det ikke nå. At alt har sin tid. Jeg lurer på hva han mente med det, jeg? Da jeg traff han forrige gang, satt han og leste i ei lita bok som het Minner fra framtiden, tror jeg ...»
   «Hmm ...» Fyr­stik­kens grublerynke var på plass - de syntes de kunne høre hvordan det knaket under den rødaktige busteluggen. «Hmmm ... Hvis noen hadde sagt til faren din da han var 13 år, Luta, at når han ble voksen, kunne han sitte i stua si og se hva noen gjorde i et annet land ...»
   «Hæ? Mener du fjernsyn?»
   «Ja - hadde han syns at det var sprøtt, tror du?»
   «Æh, jo - det hadde han sikkert. Mener du ...? At ...»
   «Ja, hvorfor ikke? Nå fins det jo radio'r som er så små at du nesten kan ha dem i lomma - jeg tror de kalles transistorer eller no' sånt. Men da foreldrene våre var unger, da var alle radioapparatene sånne digre klumpedeiser!»
   «Men ledningen, da?» Luta var fortsatt ikke overbevist.
   «Har du ikke hørt om walkie-talkie? Om radiotelefon? Fa­ren min har en sånn. Og onkel Knut har en. De bruker dem i elgjakta - de kan snakke med hverandre når de ikke er for langt borte fra hverandre. Men om førti år ...»
   «Tenk om jeg kan ringe til mor fra en sånn lommetelefon når jeg er reiseleder i Spania for eksempel, da - det hadde vært kjempetøft, altså!» Lissi smilte over hele fjeset.
   «Mener dere at han kanskje ikke tulla likevel?»